Rester etter 17-mai


I går var det 17-mai og det kjennes på kroppen. Dagen i seg selv var kjempebra med masse god mat og mange fine familiemedlemmer på besøk. Vi satt igjen med masse kake også, så skal ærlig innrømme at det har blitt en kakebit i dag også. Jeg mener, når en av de fineste kusinene lager verdens beste oreokake, som tilfeldigvis ble stående igjen i kjøleskapet mitt, så spiser man en ekstra bit av den (med god samvittighet).

Sjekk all den gode maten og de fantastiske kakene vi hadde i går!

Jeg hadde egentlig tenkt å vise dere hele outfiten min fra i går, men så gikk det opp for meg at jeg glemte å ta et skikkelig bilde av det. Faktisk tok jeg nesten ingen bilder i går i det hele tatt, hovedsakelig fordi jeg rett og slett hadde nok med å være vertinne og til stede i øyeblikket. Jeg har inntrykk av at mange glemmer å være tilstede her og nå, fordi vi skal vise frem alt perfekt på sosial media. Det er en uting, til tross for at jeg helt klart gjør det selv også.

En av de få bildene jeg tok i går.

I dag er kroppen vond. Jeg har fibromyalgi og er født med klumpføtter, og helt siden helgen har jeg slitt ekstra mye med føttene mine. Jeg har vært hjemme fra jobb noen dager også, men heldigvis kan jeg gjøre den samme jobben via pcen hjemme.

I går etter alle gjester var dratt og leiligheten var ryddet tilbake til det normale, ble jeg liggende rett ut på sofaen med enorme smerter i føttene. Så ille at kjæresten måtte dra meg opp av sofaen for at jeg skulle klare å komme meg opp. Kom meg til slutt inn i sengen. Jeg endte med å ta noen skikkelig sterke smertestillende og det hjalp kroppen til å slappe av. Derimot sov jeg likevel dårlig på grunn av flere mareritt. Når vekkeklokken ringte skjønte jeg at det ikke kom til å fungere i dag heller. At å stå opp kom til å bli et problem. Hode verket, kroppen verket og når jeg prøvde å sette føttene i gulvet, så kjente jeg de samme smertene igjen. Fikk i meg litt frokost og døset på sofaen til kjæresten kom hjem fra skolen.

Meg i dag. Uten sminke. Har ikke gredd håret en gang. Totalt uten filter.

Jeg liker egentlig ikke å fortelle om sånne dager hvor kroppen motarbeider meg, slik at det blir vanskelig å gjennomføre ting jeg virkelig ønsker. Samtidig tenker jeg at det er bedre å snakke om det, fortelle om det. En av grunnene er jo nettopp for å vise at alt ikke er rosenrødt, slik vi gjerne viser det frem. En annen grunn er for at andre skal vite at de ikke er alene om å ha slike dager.

Det beste med dårlige dager er at de går over. Jeg satser på en bedre dag i morgen. Da er det jo også fredag før jeg skal ha en veldig avslappende helg hvor den eneste planen jeg foreløpig har er å ordne ferdig en bursdagsgave. Det skal jeg klare!

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *